Nye Dager

Hallais, folkens! Håper dere har en fin helg alle sammen, hvor dere nå enn befinner dere rundt omkring i Norge <3 Jeg skal på fest i kveld, sammen med masse folk jeg ikke kjenner ... Gruer meg littebittegrann (ehe ...), men ingenting er som en fest for å  bli kjent med folk, eller? Det blir nok bra :) 

Kos dere masse i helga, og om dere trenger litt oppmuntring kan dere jo sette på denne sangen på full guffe. Så skjønner dere tittelen på innlegget!

Hjerter <3 

(Ikke les for mye inn i overskriften da, dere. Det er bare en strofe fra denne sangen - hør på den, den er fin!)

Halla, reker! Jeg har endelig somla meg til å logge inn på blogg.no for å skrive litt til dere, og har som vanlig støtt på det alltid tilbakevendende problemet; Hva i all verden er det jeg skal fortelle dere om denne gangen? Ptjaeeiih. Vel, jeg er jo tilbake i Bergen da, etter en LANG juleferie. Den lengste jeg har hatt noen gang, tror jeg! Og kanskje en av de fineste! Tilbrakte mye, etterlengtet tid med både venner og familie (samt kanskje litt for mye tid med godteskåla), og fikk slappa skikkelig av, og bare ... gjort absolutt ingenting. Deilig, deilig, deilig. 

Men! Det er ganske deilig å være tilbake igjen i Bergen by også! Nye pensumbøker er kjøpt inn, ny mac (<3) anskaffet, og fryseren fyllt opp med mat innkjøpt med en god del av januarstipendet, som dere sikkert vet er over dobbelt så høyt som stipendene resten av året. 

Men. Hallo! 18 000 høres kanskje mye ut, men de pengene får fort bein å gå på, skal jeg si dere! Leie, nye bøker, semesterregistrering, treningsregistrering, semesteravgift til koret, betaling for å være med på UKEN 2012 (som jeg har hørt rykter om kommer til å bli kjempebra - gleder meg!), skrivekrimskrams, kladdebøker, mat ... Så, det så. De varer ikke så fryktelig mye lenger enn vanlig, spesielt siden jeg alltid skal være så flink og fornuftig og spare over halvparten. Får se om ikke noen av de "sparepengene" heller går til litt mer morsomme, litt mindre fornuftige ting ... Vi får sjå! 

Så - mine to første uker tilbake i Bergen, kort oppsummert:

- Jeg har brukt mye penger.

- Vi har endelig fått tilbake internett i leiligheten!

- Fryseren vår er helt stappfull - en direkte konsekvens av at alle plutselig har fått mye mer penger mellom hendene enn det vi er vant til ... :) 

- Jeg har blitt kormedlem!

- Jeg har truffet alle folkene igjen (<3).

- Jeg har tenkt mye på å finne meg et nytt sted å bo, litt større og litt mer sentralt, men vet ikke om jeg tør heeelt enda. Samme gamle, pysete meg, med andre ord ...

- Jeg har meldt meg på UKEN 2012, som jeg sikkert kommer til å skrive mer om seinere. Kort oppsummert er det tre dager med fest, konserter og masse gøy! Blir ... gøy! Ja. 

- Jeeeg har lekt litt med tanken om å prøve å fikse litt på designet på bloggen, men det blir vel som vanlig til at jeg ikke gidder/ikke får tid/ikke får det til ...! Blæh.

Lite innholdsrikt innlegg som vanlig :/ Sier - som vanlig - at neste innlegg blir litt festligere å lese, og - som vanlig - at jeg skal bli flinkere til å holder dere oppdater!

Mange klemmer fra Maria :) (Som fremdeles ikke har den fjerneste anelse om hva jeg skal bli når jeg blir stor ... Litt hjelp fra høyere makter hadde ikke vært å forakte!). 

Fred og kjærleik <3 

Overskriften oppsummerer vel egentlig søndagen min så langt; jeg har endelig blitt ferdig med det hersens skjerfet jeg har rekket opp sikkert fire-fem ganger de tre siste ukene. Nå slanger det seg på senga, sammen med Green Day t-skjorta mi, et hvitt ullpledd, og iphonegenseren karri strikka til meg da hun var på besøk her forrige helg. Hun var ikke alene på besøk forresten, eli var også her! Jeg har bevis, dersom dere ikke skulle tro meg, altså:

Heh, vi tok Fløybanen på lørdagen, og når vi kom opp, oppdaget vi at det muligens hadde vært en idé å ta med solbriller ... Det var så utrolig fint vær i Bergen den dagen, døde litt! Så, ja. Det er derfor vi myser så sinnsykt. I tilfelle dere skulle lure på det. 

Etterhvert blei eli så lei av å myse, at hun lånte halsvarmeren min og danderte den pent på hodet sitt. En improvisert solhatt, liksom. Søtt.

Karri lånte også halvsarmeren min, men ikke for å lage turban. Se, så fin! 

Altså, det var så fint vær den dagen, at det liksom ikke gjorde noe at det sikkert hadde regna en uke i strekk like før! Og det blei selvfølgelig enda bedre av å ha verdens beste venner på besøk. Man merker liksom ikke hvor mye man har savnet hverandre før man kan møtes på ordentlig, og ikke bare prate på skype eller den überklikkete facechatten. Det var så kos å ha dem her!

Jeg var selvfølgelig den perfekte vert i tillegg da, stod opp tidlig (les: klokka ti ...) for å lage frokost til oss og greier! Det har jeg selvfølgelig ingen bilder av, men jeg var flink. Lover! Pannekaker og kakao. 

Har et bilde vi tok fra toppen av Fløyen, da: 

Uff, kameraet på iphonen er så dårlig, det var sikkert hundre ganger finere i virkeligheten! Får stjele noen bilder av karri når hun får somla seg til å lage et album på face, eller noe.

Så, tja. Hva mer har skjedd i det siste, tro? Bortsett fra et skikkelig kjør med lesing, trening, spising og soving? De siste tre ukene har jeg løpt hjemmefra klokka åtte om morningen, og ikke kommer hjem før tidligst tolv timer seinere. Helt sant! Hadde det vært vanlig skole jeg hadde brukt å mye tid på, hadde jeg sikkert vært skikkelig deprimert og lei for lenge siden, men det blir liksom helt annerledes når man har valgt det selv, hvis dere skjønner? Selv om jeg leser MYE hver uke, så gjør det liksom ingenting (Ikke at jeg leser fra halv ni til åtte hver dag, det skjer faktisk en del andre ting innimellom. Litt for lange lunspauser, seminarer, forelesninger, trening, loking ... Dere skjønner)! Det er, tro det eller ei, mye mer interessant å lese om personlighet og menneskelig utvikling enn fotosyntese i blader, for å si det sånn ... Kort sagt, jeg liker studiet mitt, jeg liker byen jeg bor i, jeg liker folka jeg har blitt kjent med, og jeg liker, nei digger, Bergen by! Ja, jeg har det egentlig ganske greit for tiden. 

Haha. Om en ni-ti dagers tid, når vi begynner repetere til eksamen, vedder jeg på at pipa får en helt annen lyd ... Dere kan like godt forberede dere på angstfyllte innlegg om eksamensstress, søvnmangel og koffeinabstinenser, først som sist. Det vil si, dersom jeg får tid til å skrive noe som helst i det hele tatt, da. Hvor gammelt er forrige innlegg? Over en måned siden det ble krotet ned, ja? Uffda ...

Men, nå må jeg skrive om noe mer artig igjen, kjenner at jeg blir stressa bare av å lese ordet eksamen på skjermen. Så, tilbake til hva jeg har holdt på med de siste ukene! Jeg glemte jo å nevne at jeg også har hatt besøk av lillesøster!

Her har dere henne! Dersom dere ikke skulle høre noe mer fra meg etter at dette innlegget har blitt publisert, er det stygt mulig at denne frøkna har truet meg til stillhet som straff for at jeg la ut dette bildet ... Neida. 

Hun hadde bursdag den helga hun var her, og da var jeg snill storesøster, da! Se, lagde bursdagsfrokost! Med gave!

Lagde brownies, rundtstykker OG skillingsboller :) Tror hun blei glad <3

Også har jeg (dette er riktignok en liten stund siden nå, men pyttsann) hvert hjemme hos Trude sammen med Selma på idolkveld! Vi lagde taco, spise smågodt og drakk te i den utrolig koselige leiligheten Trude bor i sammen med kjæresten sin, og før vi visste ordet av det, var klokka blitt tre på natta ... En utrolig koselig kveld/natt, som måtte avsluttes med at Selma og jeg måtte spurte avgårde for å rekke bybanen. 

Jada, enda et bilde av mat. Jeg er et matvrak, okei? 

Hva mer har jeg holdt på med de siste ukene? Loppemarked, kafébesøk, mormorbesøk, en del vindusshopping (jeg lever på studentbudsjett, må dere huske på ...), oppdagelsesferder i Bergen, dagdrømming om hva jeg skal drive med når jeg blir stor (for jeg føler meg virkelig ikke stor enda!) ...

For å være ærlig, så er det veldig vanskelige å holde rede på hvor tiden blir av her i byen. Hver mandag morgen våkner jeg, trøtt og ikke spesielt motivert for å forlate min livspartner, senga, og tenker: "Hva skjedde, hvor blei det av helga?", og hver fredag morgen våkner jeg, trøtt og forvirret, og tenker: "Hva skjedde, hvor blei uka av?"

Fortsetter det i dette tempoet, er det vel desember før jeg rekker å si så mye som "hvor blei det av høsten?" 

Det var alt for denne gangen, fine vennene mine (og mamma)! Innser nå at overskriften som vanlig ikke har noe som helst med innlegget å gjøre, men det er kanskje like greit. Dette har vært en ekstremt lat søndag så langt. Så, nå må få satt i gang med bad/romvasken, litt lesing og notatskriving, så kan jeg slappe av med god samvittighet i kveld. Og jeg skal virkelig bli flinkere til å blogge oftere, jeg lover! 

Ha det bra, så lenge <3 

Jeg er dronningen av å utsette ting. Eller, for å bruke et litt mer fancy fremmedord, jeg er ekstremt flink til å prokrastinere. Virkelig. På ungdomsskolen gjorde jeg vel egentlig ingenting før i aller siste liten, noe som resulterte i mye stress og kav. Ikke gøy.

Så! Derfor! Da jeg begynte på videregående for tre år siden (er det virkelig så lenge siden? Nei, det er ikke mulig! Eller?), bestemte jeg meg for at jeg skulle bli en sånn superstrukturert person som alltid hadde orden på alt og alltid begynte på ting i gooood tid (Altså: Ikke begynne å øve til matteprøve halv ni dagen før prøven, dette resulterer nesten alltid i panikkangst eller overspising av sjokolade. Been there, done that, for å si det på den måten). Med andre ord; jeg skulle bli et sånt menneske som alltid bærer rundt på en almanakk/studieplanlegger/årsplanlegger, ja. Dere vet. Kall det hva dere vil. Jeg skaffet meg altså en sånn en, og begynte å skrive ned alt som skulle gjøres, alltid sånn at jeg hadde god tid på meg, og ikke trengte å stresse.

Men ... Det er bare det at det er et par problemer med disse almanakkene. For det første er det jo gjerne sånn at én uke er fordelt på minst to sider, noe som gjør at du gjerne må bla litt framover for å komme bare et par-tre uker frem i tid. Noe som igjen fører til at det ser ut som om du har mye bedre tid enn det som egentlig er tilfelle! Nå er det mulig at det bare er jeg med min selvbedragerske hjerne som har dette problemet, men sånn ble det altså. Straks jeg fikk nyss om en stor prøve jeg skulle ha om en måned, eller en innlevering som skulle være klar til et visst tidspunkt, skrev jeg det med en eneste gang ned i almanakken min. Da jeg så seinere skulle bla meg fram til den riktige datoen for å tilføye eller sjekke noe, måtte jeg jo som tidligere nevnt bla forbi en masse sider, noe som gjorde at jeg straks tenkte "Jøss, er det så lenge til? Jeg som var så stressa på bussen hjem, dette trenger jeg jo ikke å begynne med før i neste uke! Fantastisk, da kan jeg stikke opp til karri likevel! Eller lese blogger! Eller dra til byen! Eller leke med hunden! Eller ..." Ja, dere skjønner tegninga, regner jeg meg ... Altså, det å kun skrive ned tingene løser ikke problemet. Tvert imot.

En annen (skjønt muligens litt mindre viktig) ting er dette med ... Ja, dere kan jo se selv:

Hva er det som er så motiverendre med dette, liksom? Bare masse uryddige, uoversiktlige skriblerier med penn og blyant? For ikke å snakke om "utsettelsespilene" mine, som dere ser til venstre her ... Ehe. Sa jo jeg var flink til å utsette ting ... Uansett, poenget mitt her var at straks jeg åpna almanakken og fikk øye på alt dette, gikk hjernen helt i lås. Jeg fikk virkelig ikke lyst til å gjøre noe som helst! Håpløsheten kom sigende, og jeg fikk mest lyst til å gjemme almanakken helt nederst i sekken og høre på noe musikk isteden. Dette gjorde jeg også mer enn en gang. 

Men! Så! I min første uke som student ved UiB ble jeg gjort oppmerksom på et visst produkt som etter sigende skulle gjøre mitt liv som student betydelig lettere, nemlig sånne kjempetynne tusjer i masse forskjellige farger ... Ja. "Fineliner" eller noe sånt noe, heter de vel. 

Jeg kjøpte meg en pakke med sånne tusjer, jeg. Pluss en almanakk, selvfølgelig. Eller, studentkalender som jeg vel må begynne å kalle det nå. Kun få dager senere gjorde jeg en fantastisk oppdagelse: 

Se her! Ser dere alle fargene? Smilefjeset? Hvordan jeg har haket av oppgavene jeg har rukket å bli ferdig med? Og ikke minst, ser dere den helt ensomme utsettelsespilen? Hva er poenget mitt med dette?

Jo, en dag på lesesalen i forrige uke, oppdaget jeg at jeg hadde glemt pennalet mitt hjemme. Lurt. Det eneste jeg fant i veska var disse tidligere nevnte tusjene, pluss en sprukket yoghurtboks. Etter at jeg hadde sprunget på do for å tørke vekk det verste yoghurtklisset, satte jeg meg, åpnet studentkalenderen min, og satte i gang med å skrive ned denne ukens gjøremål (Jada, jeg kommer snart til poenget!). Og da, skjønner dere, da! Da oppdaget jeg at hvis jeg skriver ned noe jeg gruer meg til/vet kommer til å ta lang tid/egentlig ikke har lyst til å gjøre i det hele tatt, i en annen farge enn blyantgrått eller penneblått, da gjør jeg det med en gang! Jeg utsetter det ikke! 

Et mirakel. Men egentlig ikke så veldig rart. Fordi, får du ikke utrolig mye mer lyst til å skrive notater til et kapittel på 50 sider som kun dreier seg om hjernens anatomi, dersom denne spesifikke oppgaven står skrevet, ikke svart, men rosa på hvitt? Eller grønt? Lyseblått? Joda, det er klart du får mye mer lyst til å bruke ettermiddagen på dette når det ikke er helt grått og uleselig! 

Kanskje er det bare gullfiskhjernen min som fungere på denne måten ... Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet, er at det faktisk fungerer for meg. Og det var sånne ting vi ble oppmuntret til å finne frem til helt i begynnelsen av semesteret. "Ting som fungerer for hver enkelt av dere!"

Jessda. Hadet bra så lenge! 

(Og gratulerer med dagen, mamma <3) 

Jeg er virkelig ikke et sånt menneske som begynner å mase om at jeg savner sommeren straks september kommer springende og banker på døra. For den gjør da virkelig det? September er den måneden i året som går aller fortest. Bare tenk, det er jo faktisk 4. september allerede?

Jeg liker september. Jeg liker høst. Tåke og regn? Finnes ikke noe bedre. Synkende temperaturer? Ja takk! Når eller kan man trekke på seg den tjukke, fine høstjakka, eller pakke seg inn med lange, varme skjerf? Skjerf som lukter godt av bål og kakao fra forrige høst.

Jeg liker faktisk røyklukt. Eller, ikke røyk fra sigaretter, men bålrøyk.Hver eneste gang jeg lukker øynene og drar inn en sånn bållukt kommer minner fra turer med skolen og familien dansense tilbake. Eller bålkvelder med venner i den mørke hagen vår. Eller gjennom nabolaget i kald og klar høstluft ...

Hjemlengsel? Nei, ikke egentlig. Jeg har en følelse av at min første høst i Bergen kommer til å bli kjempefin.

(Også hjelper det jo selvfølgelig bittelitt at jeg har tilbragt helga hos mormor i Sunnfjord).

I kveld tar jeg båten tilbake.

(Poengløst innlegg. Jada).

Hjernen dere, den er bare så UTROLIG ekkel! Sjekk dette bildet fra innføring-i-psykologi-boka mi!

Iæææk. Blir ikke noe bedre av at den stort sett består av fett, og er cirka like stor som en grapefrukt! OG dekket av blodårer ... Da foreleseren i dag nevnte at man på profesjonsstudiumet faktisk skal dissekere en hjerne, da var det like før jeg reiste meg og gikk. Sånn seriøst. Ekkeeeeel. 

Nå må jeg jo faktisk komme inn på profesjonsstudiumet først, siden jeg bare går årsstudium for øyeblikket. Og siden sjansene for å komme inn der på første forsøk (det vil si etter å ha tatt årstudium i psykologi kun én gang) er mikroskopiske, så kan man jo kanskje si at jeg tar sorgene litt på forskudd. Faktisk er det jo ikke sikkert jeg kommer så langt i det hele tatt! Men, man kan jo alltids håpe ... Eller? Æsj, hjernen. EKKEL. 

Da liker jeg mye bedre mine egne tegniner som jeg laget på lesesalen i dag! Utrolig hva litt farger kan gjøre. Får litt assosiasjoner til bruspulver, men det får bare være

Take a look!:

Faktisk likte jeg dem så godt at jeg rett og slett hang dem opp på veggen hjemme. Ingen skal komme her og si at jeg ikke er en dedikert student! 

Og mens vi snakker om hjemme, her kommer et bilde av finkentreet mitt Benjamin, som jeg lovet dere tidligere. Hører jeg gledeshyl?

 

Her har dere ham, altså! Selveste Benjamin! Egentlig heter han et eller annet komplisert på latin, men Benjamin klinger mye bedre. Så sant jeg klarer å holde liv i ham, skal dere nok få høre litt om hvordan han trives her sammen med meg! Eller ikke.

Kan jo nevne at min romkamerat Stine holder på med et lite avocadotreprosjekt for øyeblikket. Vel, foreløpig er det vel bare snakk om en avocadostein som ligger i et syltegøyglass fyllt med vann, men etter noen uker, så kanskje ...? Nei, vet dere hva. Selv det å holde liv i en stein blir nok for komplisert for meg ... 

Så, hvordan går det med dere, fine vennene mine? :) Har dere bra der dere er for øyeblikket? Hva driver dere med? Har dere det bra?

Det har jeg, altså! Har det kjempefint!

I dag lagde jeg til og med pannekaker til middag. Bare for å kose meg litt, altså.

Lagde faktisk så mye at jeg måtte fryse ned over halvparten! Jaja, jeg vet hva dere tenker: "Har Maria gått bort og blitt helt husmor? Pannekakerøre OG kylling?"

Slapp av. Det er bare Stine som slenger sammen en kyllingpai ... Mens jeg står og rører som besatt i pannekakerøra mi, så bare "slenger hun sammen" en kyllingpai! Så, nei. Blir nok ikke husmor med det første. 

Så, endelig, endelig er jeg igang igjen. Jessda! Er nesten så jeg kan høre hallelujaropene fra mine før så trofaste lesere her jeg sitter i Bergen by. Eller ikke. Med tanke på at siste gang jeg blogget var 29.jun.2010 kl.22:07, så tviler jeg STERKT på at det fremdeles finnes noen der ute som jevnlig går inn på bloggen min og trykker F5. Kanskje bortsett fra mamma, da. Hei, mamma! Jeg har det fint, altså! Ja, også har det jo hendt at karri har sendt meg noen mildt sagt truende meldinger hvor hun har gitt uttrykk for at det er på tide jeg logger meg inn på blogg.no og slenger ut et nytt innlegg. Apropos det, karri ... Begynner vel å bli en stund siden du har blogga nå? 18. august, ja? Ikke bra. Virkelig ikke. 

Uansett. Før jeg setter i gang med å fortelle dere om hva jeg har drevet med de to ukene jeg har bodd her i Bergen, må jeg nesten forklare grunnen til at jeg ikke begynte å blogge allerede i min første uke som bergenser! Jeg har nemlig en grunn, altså. En god grunn. Det har ingenting med det å gjøre at jeg er lat eller giddalaus. Absolutt ingenting ... 

Dere skjønner nemlig det, at når man begynner som student, er det en helt spesiel uke man må gjennom. Denne uka er for de fleste kjent som "fadderuka", og er, skal man tro UiB sine nettsider, den uka men "legger grunnlaget for flere varige vennskap som vil vare studietiden ut". Kort sagt - er man ikke med på fadderuka, får man ikke venner. Det er ihvertfall sånn det kan virke på alle som sjekket UiBs nettsider før studiestart! Haha. Uansett, denne fadderuka inkluderer en pubrunde, og det er altså denne pubrunden som delvis er grunnen til at jeg ventet såpass lenge før jeg logget inn på blogg.no ... (Dette har absolutt ingenting å gjøre med overdrevne inntak av alkohol, mamma! Jeg lover!) Jeg hadde nemlig planer om et koselig blogginnlegg som skulle handle om sommeren 2011, og hva jeg har holdt på med den siste sommerferien før jeg flyttet hjemmefra. Bortsett fra å selge gardiner og håndklær, drev jeg nemlig med litt av hvert!

Altså, denne pubrunden, ja. Fordi jeg hadde flyttet til en ny by og var usikker på hvem jeg kunne stole på, hadde jeg aktivert sånn kodelås på iphonen min, dere vet. Og, siden jeg først skulle begynne med nye ting, tenkte jeg at jeg like godt kunne lage meg en litt sikrere kode enn den jeg har brukt tidligere. Altså ikke min egen fødselsdato. Neida, jeg lagde meg en helt ny kode med nye, skremmende tall, som skulle sikre telefonen min på best mulig måte! Selvfølgelig klarte jeg å glemme denne koden. Eller, jeg glemte ikke tallene, men hvilken rekkefølge de skulle være i! Dere kan jo gjette hva som skjedde videre ... Et stykke utpå kvelden skulle jeg svare på en melding fra Elisabeth. Jeg fant fram telefonen min, og gjorde meg klar til å skrive inn sikkerhetskoden. Akkurat da jeg skulle til å skrive den inn, oppdaget jeg imidlertid noe forferdelig. Hvilket tall skulle først? Var det 5? Eller 9? Eller var det 0 som skulle først? Ånei. Neineinei. Hva gjør jeg så? Joda, jeg bare skriver inn helt tilfeldige koder med disse tallene, med en tanke om at en eller annen gang blir det vel riktig.

Feil. Det ble ikke riktig. Etter ti mislykkede forsøk kom denne meldingen opp på skjermen: "Iphone deaktivert. Koble til itunes". Jeg ble sittende og stirre håpløst på skjermen med et håp om at hvis jeg bare stirret lenge nok, da ville denne idiotiske feilmeldingen forsvinne. Først da jeg hadde stirret meg ferdig, og det sakte men sikkert begynte å gå opp for meg at dette muligens kunne bli litt vanskeligere å fikse enn jeg først hadde trodd, først da gjorde en av mine medstudenter meg oppmerksom på at rett borti veien lå det en Apple Store-butikk som holdt åpen til ni. Der kunne sikkert hjelpe meg!

Klokken var nå ... fem over ni. Fantastisk. Resten av kvelden var jeg selvfølgelig ikke i stand til å tenke på noe annet enn telefonen min, og be til alle høyere makter om at dette var noe jeg kunne klare å fikse selv. Vel, det skulle vise seg at det ikke ble så vanskelig som jeg først hadde trodd. Jeg koblet telefonen til itunes med en gang jeg kom hjem (halv tre på natta), og resten gikk egentlig av seg selv.

Men. Det er først nå jeg kommer til poenget med dette innlegget. Fordi. I gjenopprettelsesprosessen slettet itunes alt innholdet på telefonen min. ALT. ALT. ALT. Alle kontakter. Alle meldinger. Og ikke minst, alle bildene mine. Alle bildene mine fra sommeren 2011 var borte vekk. Helt borte. Jeg var så langt unna å hive både pc og iphone ut av vinduet. Mest av alt ville jeg bare sette meg ned å gråte, men hvordan hadde det hjulpet meg? Nettopp. Det hadde ikke hjulpet i det hele tatt. Så. Et par dager seinere møtte jeg tanta mi i byen, og selvfølgelig måtte jeg klage litt og fortelle om det den stygge, slemme, dustetelefonen hadde gjort (hvis noen nevner EN GANG TIL at jeg bare hadde trengt å huske den stygge koden knuser jeg noe!), og at jeg var mildt sagt deppa over at alle bildene hadde forsvunnet. Og gjett hva? Tanta mi minnet meg på at jeg faktisk hadde sendt henne noen bilder i løpet av sommeren! Og hun kunne jo bare sende meg disse? Så hadde jeg da i det minste noen minner fra sommeren 2011! Oh, joy! Selvfølgelig takket jeg ja til dette!

Vel ... det skulle dessverre vise seg at bildene jeg hadde sendt tanta mi ikke akkurat var representative for det jeg hadde drevet med i sommer. Ingen festbilder, ingen lokebilder fra byen, ingen bilder fra koselige middager meg fine venner, ingen turbilder fra "Tæruddalen rundt" med karri. Neida. Jeg gir dere her to av fire bilder jeg fremdeles har, som skal fungere som minner fra den siste sommerferien hjemme før jeg flyttet for meg selv ...

Bilde nr. 1:

Her ser dere da hunden vår Kelly, som undersøker et gammelt reveskinn jeg fant i en søppelsekk på låven hos mormor. Sommeren 2011 i et nøtteskall! Nei. Ikke egentlig.

BIlde nr. 2:

Ja, altså ... Jeg kjedet meg. Jeg løste kryssord. Kryssordet i "Familien", dersom dere skulle lure. Og av en eller annen grunn syntes jeg da dette bildet var så festlig at jeg sendte det til min tante. En løve med caps. Enough said. 

To bilder som virkelig fanger essensen av min sommer! Virkelig! ... 

Så, dere skjønner. Jeg orket ikke å fortelle dere så mye om hva jeg har drevet med her i Bergen by i dag. Måtte bare få ut litt frustrasjon, ikke minst irritasjon over meg selv som til tider kan være så inni granskauen sløv.

Men! Fortvil ikke! I fremtiden kan jeg garantere dere jevnlige oppdateringer på livet mitt som psykologistudent ved universitetet i Bergen! Dere kan også vente dere et innlegg med bilder av mitt nåværende bosted, utsikten fra vinduet mitt, mine hyller i kjøle - og tørrvareskapet (bor jo i kollektiv, må dere huske på!), badet, skoleveien, nye venner, fikentreet mitt Benjamin, som foreløpig står i en potte i vinduskarmen min, og mye mer! Det er bare å glede seg, kjære venner og familie! Ehe.

Ellers håper jeg dere har det bra alle sammen ("Dere" vil i denne sammenhengen si mamma, pappa, lillesøster, annen familie, bestevenner, samt alle som er medlemmer av den fantastiske "Konaktgruppa:D" på facebook. Dersom det skulle forville seg noen andre inn på mitt lille hjørne av internett vil jeg bare si at jeg håper de har det bra, de også!), og at alle kommer til å være flinke til å holde hverandre oppdatert på alt det rare og morsomme vi holder på med.

Farvel for denne gang!

Maria <3 

Men, hva er dette? 

Rommet mitt er grusomt rotete for øyeblikket, men rydding kommer ikke til å bli prioritert i dag. Dessverre. Det er faktisk ganske koselig der inne når det er ryddig, nemlig. Skulle gjerne lagt ut et bilde til dere så dere kunne få sett meg egne øyne akkurat hvor rotete det er, men selvfølgelig bestemte bluetoothsaken på pcen for å gå til streik akkurat i dag. Nydelig. Så da setter jeg meg ned foran pianoet istedenfor. Konsert 18. mars? Bare hvis jeg får rompa (fingrene?) i gang og øver.

Nr 1:Karianne, svar på meldingen min!
Nr 2: Tenk om det faktisk skjer denne gangen? Da vet jeg ikke hva jeg gjør, altså (Ikke at Karianne svarer på meldingen min, snakker om noe helt annet, som dere muligens kan få vite, snart).
Nr 3: Nå er det en halv evighet siden sist jeg blogga. Beklager veldig til de fire-fem personene som leser den fast! Hvis det er mulig å lese en blogg "fast" når bloggeren ikke blogger ...
Nr 4: iPoden min døde på bussen i dag tidlig, takker høyere makter for at jeg huska å ta med både ipodlader og skolepcen i dag!
Nr 5: Jeg kjeder meg til døde, og tirsdager tar aldri slutt.
Nr 6: Fordi jeg er fattig som en gris for tiden, hadde en jobb vært fint å ha. Derfor, å finne meg en jobb står på lista mi over ting som helst bør være gjort før .... ehm, vi sier slutten av Mars. Eller begynnelsen av april, hvis det blir helt krise.
Nr 7: Kommer ikke på noe å skrive her.
Nr 8: Alt som minner om snø kan pakke seg tilbake dit det kom fra !!
Nr 9: Skal det egentlig være mellomrom mellom ordet og eventuelle tegn ? Nei, det skal vel ikke egentlig det. Takk for oppklaringen.
Nr 10: Jeg vil bli 18. NÅ.

Ja, forresten! Noen som har utrolig lyst til å lage ny header til meg? <3