Dette har vært, og kommer til å fortsette å være, en slik dag hvor det eneste man kan gjøre er å drikke te.

Hei. I dag har jeg gjort følgende:

- Drukket uhorvelige mengder te,

- drukket sjokkerende mengder kaffe,

- forsøkt å pugge 15 russiske gloser,

- forsøkt å lese ferdig et kapittel om betinging og læringspsykologi,

- forsøkt å trene,

- forsøkt å fortelle noen noe viktig,

- forsøkt å spise lunsj,

- forsøkt å være sosial,

- forsøkt å gå på butikken, 

- forsøkt å vaske tøy,

- forsøkt å ta meg sammen, sånn at jeg kunne si meg ferdig med både psykologi og russisk for i dag, 

- forsøkt å fortelle meg selv at det ikke gjorde noe at jeg ikke fikk akkurat det til, 

- og sist, men ikke minst,  forsøkt å bare gi opp alt, og heller høre på radio, henholdsvis P2 og P3. Ingenting av det som ble spilt her fenget det aller minste. 

Som du ser, har jeg altså bare lyktes med å fullføre to av ... skal vi se, to av tretten gjøremål, noe som til vanlig ville vært et tegn på en normalt dårlig dag, samt et hint om at jeg burde ta et godt nakketak på meg selv og skjerpe meg. Til vanlig, ja. For i dag gidder jeg rett og slett ikke å bry meg. Faktisk ikke! Dessuten er det heller ikke helt sant at dette har vært en mislykket dag, for jeg har fått tenkt utrolig mye. Om de tingene jeg har gått og grublet på egentlig er var så veldig viktige, kan helt sikkert diskuteres, men, ja. Det gidder jeg heller ikke å bry meg så veldig mye om. For jeg tror at av og til bør en faktisk ta seg råd til å tilbringe en hel dag med å bare tenke, eller gruble, eller fundere, eller hva man velger å kalle det, uten å få dårlig samvittighet. Jeg tror det er sunt, og jeg tror ikke lenger at jeg har kastet bort en helt skammelig mengde med tid som jeg egentlig burde brukt på noe mye mer fornuftig og meningsfullt. Tiden går ikke, den kommer. Sier vi. 

(Her bør det også nevnes at grunnen til at jeg har latt meg selv tilbringe en hel dag med å bare vase rundt, antageligvis var den at jeg i dag bestemte meg for å lese hjemme. Altså skulle jeg ikke gå på lesesalen, men tilbringe dagen med å studere inne på min egen hybel. Som psykologistudent burde jeg nå vite at dette ikke er noen god idé. Ikke i det hele tatt. Hjernen er nemlig innstilt på at lesesal = effektiv jobbing og faglig relevante samtaler (as if ...!), mens hybel = spise, sove, flire, lese-ting-som-ikke-er-pensum, snakke i telefonen, høre på musikk, tegne, loke på youtube, også videre, også videre. Altså blir det lesesalen på meg i morgen. Noe som bør gjøre underverker for produktiviteten min!  Tror jeg. Håper jeg. 

I helga skal jeg på sangoppdrag + fest med koret, noe som bør bli rimelig festlig! 

Også ... også, dere. Da er det ikke lenge til jeg skal til Hellas med mamma, lillesøster og tante. Bør bli rimelig OK, spesielt med tanke på hvordan høstværet i Bergen pleier å være. 

Nå skal jeg gjøre nok et forsøk på å gå på butikken. Hejdå, så lenge! 

Altså, hei.

Hei. 

Jeg har det fint i dag!

Hadet!

Sommeren 2012. Del ... 1! <3.

Halloen! Etter å ha vært tilbake i studentbyen Bergen i nesten to uker, bestemte jeg meg nå, akkurat i dette øyeblikk, for at det muligens er på tide å blogge litt om noe av det jeg fant på i sommer? Ja, ikke sant? Gøy, gøy! Egentlig blir dette meget forsinkete innlegget mer eller mindre presset frem av min dårlige samvittighet - Jeg har nemlig ikke gjort noe som helst fornuftig i hele dag, og det ... er vel strengt tatt ikke bra. Min lørdag så langt kan vel oppsummeres slik:

* Etter å ha slept meg i seng en gang etter middag, våkna jeg for første gang denne morgenen av at noen faktisk gikk rundt og sang i bakgården. Så på klokka, registrerte at den ikke var mer enn halv ni, sovnet. 

* Våknet igjen klokka halv ti av at jeg var helt usannsynlig tørst. Kom på at jeg i går var så framsynt at jeg tok med meg en vannflaske i veska som nå henger på dørklinka, og etter å ha forsøkt å sovne igjen i hele fem minutter, ga jeg til slutt opp. Tuslet ut av senga og drakk altså et par munnfuller vann før jeg ... gikk og la meg igjen. 

* Våknet igjen klokka ti. Bestemte meg for at det var for tidlig til å stå opp. Sovnet igjen.

* Våknet igjen klokka halv elleve, og bestemte meg for at nå var det vel kanskje på tide å komme seg opp og ut. For et A-menneske som meg kan nemlig det å sove til elleve på formiddagen sammenlignes med å ligge og dra seg til klokka ... tja, tre, kanskje? Så, ja. Stod opp. Dusjet. Sa hei til en av mine samboere på kjøkkenet. Sendte melding til Mona for å avtale kafébesøk i morgen. Skiftet sengetøy ... og det var vel det.

Resten av dagen har jeg brukt på å lese i Anna Karenina og prøve meg på diverse tegneøvelser med vekslende hell. Den dårlige samvittigheten kom først snikende for cirka en time siden, da jeg kom tilbake fra butikken og konstaterte at jeg i dag ikke har gjort noe som helst av betygning. Ikke at man skal fly rundt og redde verden hver eneste dag, men likevel? Noe er det jo alltids greit å få gjort. Da jeg tok meg selv i å fundere på om jeg kanskje skulle gå ut og lete etter kongler som jeg muligens kunne bruke i en av de eviglange tegneøvelsene, bestemte jeg meg for at nå fikk det sannelig være nok. Så derfor blogger jeg altså isteden. Det er jo ... mye mer produktivt, ja?

Forresten, grunnen til at jeg har en sånn slafsedag, er rett og slett at jeg i går var ute med bachelorgjengen! Det som var fadderukens siste (offisielle) arrangement begynte med samling hos et par av jentene i klassen, og endte med dans og gøy på Kvarteret. Følgelig kom jeg meg ikke hjem før seint, og har ikke giddet å gjøre noe som helst i dag. 

Fy søren som det regner ute nå!

Så var det denne sommeren, ja! 

Samtidig som semesteret sluttet, fikk jeg ny hybel Midt i sentrum! Jess! Det eneste som muligens var litt dumt, var jo at da jeg så smått begynte å tenke på å begynne å flytte, da var det jo ingen igjen i byen som kunne hjelpe meg! Så jeg tok bussen, jeg. Tur-retur Bergen sentrum. Til sammen tjue ganger på to dager. Med flyttelass. Trenger jeg si mer? Tror samtlige bussjåfører på den ruta hadde gleden av å frakte meg og alt krimskramset mitt til byen iløpet av disse dagene.


Kom meg til slutt hjem til Skedsmokorset for sommeren, da! Pus <3 


Har brukt de regnvåte sommerkveldene til blant annet å oppsøke merkelige smågodtbutikker i Oslo med bestevennene. 



Drukket kaffe med Shanie!

Laget "etter-jobb, før-fest-mat" på kjøkkenet til bestevenn.

Festet. Hahahaha.


Irritert lillesøster så mye at hun til slutt så seg nødt til å finne frem hørselsvern. True story.


Vært oppgitt over bestevennene.


Veldig oppgitt.



Helt ekstremt oppgitt. 

Vet dere hva? Dette ble plutselig mye lenger enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd, så. Tror jeg slutter der, jeg, for denne gang. Fortsetter ... senere i kveld? I morra? Vi får sjå. 

Ja, jeg vet.

Jada, jeg er fullstendig klar over at jeg har lovet meg selg, gjentatte ganger, å ikke poste et sånt "jeg-aner-ikke-hva-jeg-driver-meg-og-kan-ikke-noen-fortelle-meg-hva-jeg-skal-gjøre-innlegg" så langt det er mulig, men nå klarer jeg ikke å holde meg lenger. Hvorfor virker det som om alle andre har kontroll på alt og alle rundt seg, mens jeg bare virrer rundt som en forvirra markmus som fremdeles ikke er helt sikker på hvor hun nå skal ta veien? Det er patetisk og ikke så lite feigt, men akkurat nå vil jeg bare at noen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Over og ut. 

PS: Denne episoden fra min artige jobb som butikkmedarbeider må bare gjenfortelles. Jeg skjemmer dere bort!

Kunde: "Hei! Selger dere stoff med leopardmønster?

Meg: "Dessverre, vi gjør nok ikke det, altså! Har du prøvd på *randomhobbybutikk*?

Kunde: "Ja, vi (peker på en annen mann som akkurat i dette øyeblikk tusler bort mot oss) var der i stad, og der sa de at vi skulle prøve her ...!"

Meg: "Nei, da vet jeg ikke ... "

Kunde: "Det er vel kanskje bare den "pornosjappa" (antar han mente kondomeriet!) som selger sånt noe, eller?"

Meg: "...Eh?"

Kunde: *ler* "Men de har nok bare håndhjern?"

Meg: "..."

Kunde: "..." 

Meg: "mumleretellerannetuforståelig"

Kunde: "Ja, han (peker på kameraten) kan jo ikke ha håndhjern rundt halsen ...!"

Meg: ... "Mh?".

Kameraten: "Jeg tror vi skal gå nå, jeg".

Herlig. 

Heime.

Etter å ha tilbrakt gårsdagen sammen med bestevennene på Café Sara, merker jeg at jeg endelig er ordentlig hjemme. Alle er i godt humør, katten maler så høyt at han vekker meg fra naborommet om morgenen, og det er sommer. Selv om det for øyeblikket minner mer om oktober, men hvem bryr seg? Jeg skal være hjemme, her, i fem uker fra i dag, og jeg vet at det blir bra. Alle de neste dagene er fullpakket med jobbing, koselige møter, konserter og festing, og jeg gleder meg allerede til å se igjennom alle bildene jeg vet at jeg kommer til å ta disse ukene, en gang i september når regnet høljer ned, og jeg aller helst vil krype under dyna og bare tenke på fine ting. 

Samtidig venter jeg (spent) på sensuren og eksamenskarakterer, men det trenger vi ikke snakke om akkurat nå. Nå skal jeg spise lunsj, og gå inn på min lillesøsters soverom og dra henne ut av senga, tenker jeg.

Siden maceliten også har bestemt seg for å ta sommerferie, og følgelig nekter å la seg koble til det trådløse nettverket her hjemme (jeg blogger fra min søsters mac som faktisk også har et navn; Birger), vet jeg ikke hvor mye jeg får skrevet her i ukene som kommer. Derfor: God sommer! Skal gjøre mitt beste for at den nok en gang ikke skal forsvinne før den så vidt har rukket å begynne. 

 

Takk for nå?

Jeg trodde jeg bare skulle bli glad for å flytte ut av min første hybel i Bergen. Jada, vi som bor her har blitt gode venner og hatt det greit som beboere i Hordagaten, men det var liksom så ... langt unna. Lite spennende. Kaldt. Dyrt. Også videre. 

Men nå, nå som jeg har flyttet alle tingene mine (to tredjedeler klær, en tredjedel rask) til mitt nye bosted i sentrum, føler jeg meg liksom litt ... tom? Kanskje? Her jeg sitter med macen i fanget og kofferten foran meg (som snart skal fylles med den resterende tredjedelen klær jeg garantert ikke kommer til å få bruk for), er det nesten så jeg blir litt trist. Ikke gråtetrist, men likevel. Nederst i magen er det en eller annen slags klump som bygges sakte opp, ikke ulik de klumpene man ofte forbinder med siste skoledag og andre lettere traumatiske opplevelse. Ikke at det kommer til å bli noe som helst "traumatisk" å flytte inn til sentrum, få større rom, billigere leie, raskere nett og det som er, men ... likevel! Ja, jeg vet jeg ofte ender setningene mine på den måten, men ... likevel! Noe er det som kun motvillig forlater mitt første bosted som student i Bergen, og dette "noe" sier klart og tydelig fra om at det ikke finner seg i å bli ignorert på denne måten. 

Kofferten får vente. Akkurat nå ser jeg meg nødt til å ta en liten rusletur rundt i dette nabolaget som i et helt år har vært vitne til mine gleder og (ikke fullt så store) sorger. Takk for nå, Hordagaten, tierbussen og Icabutikken på hjørnet. Vi sees nok igjen, skjønt kanskje under litt andre omstendigheter?

Meh. Nok et merkelig innlegg fra min side ... Men! I morgen setter jeg kursen østover, mot en sommer fylt med venner, familie, kattepuser og (enda mer) jobbing! Det blir bra. Jeg vet det. Og alt annet, hva jeg skal drive med til høsten, hvem jeg skal bo med, hvordan overleve på studentbudsjett, det kan vente noen uker. 

Nå må jeg vaske ned hybelen min! Lurer på hvem det er som kommer til å bo her fra høsten av? Håper uansett h*n får et like fint førsteår som student som det jeg fikk! Vi snakkes! 

Vårsemesteret, del 2.

Jeg burde egentlig dratt ned til Bergen sentrum med enda litt mer av flyttelasset mitt, men jeg ... orker ikke. Har tatt bussen (Bussen! Med flyttelass! En får ordne seg som best en kan når alle ens venner beleielig nok har dratt fra byen, slik at ingen kan hjelpe til med flyttemas ...) til byen tur-retur fem ganger i dag. Noe som i praksis vil si at jeg har gått inn og ut av bussen ti ganger. Selvfølgelig var det også samme bussjåfør hver gang, og han må jo ha trodd jeg var en eller annen stakkars viggo venneløs som ikke kunne få noen til å hjelpe meg med denne strabasiøse oppgaven. Har heldigvis ( ... ) hett selskap av diverse potteplanter/pappesker/bagger etc, så har jo ikke hvert helt alene. 

Jeg savner folk. Merker jeg er veldig glad for at jeg snart skal dra hjem for sommeren, gitt!

Uansett, siden jeg har kommet til det at jeg ikke gidder å flytte noe mer i dag, bestemte jeg meg her og nå for å gi dere resten av min fantastiske semesteroppsummering ved hjelp av mine egne, usedvanlig lite (og få)  informative bilder. Nyt! 

 

Første ordentlig vårdagen med sol og varme i Bergen, og vi benytter anledningen til å lese ute! Kos <3 Studentsenteret in my heart <3. 


Ordentlige studenter sitter alltid parat med markesingstusj. Og har alltid på seg converse. Alltid. 


I påskeferien tok jeg meg en liten tur hjem, og hadde blant annet besøk av Elisabeth! <3. 


Også tok jeg en tur til vestlandet sammen med familien min. Dette er ikke dem, forresten, dette er bare en tilfeldig gruppe mennesker jeg får betalt for å ta meg av fra tid til annen. Tuller?


Senere tok jeg båten tilbake til Bergen, omtrent samtidig som eksamensnervene begynte å gi lyd fra seg. Her leser jeg om hvordan ulike forskere innen sosialpsykologien har forsøkt å forklare hva som får normale mennesker til å utføre grusomme handlinger. Tror jeg. 


Jeg blir nesten slått av en slags ærefrykt når jeg tenker på hvor mange liter te jeg har drukket dette halvåret. 


Kosekos i sola. 


Repetisjon på gang. Samme dagen som jeg laget denne overskriften, ringte jeg hjem til mamma med akutt hjemlengsel og manglende tro på meg selv. 


Jeg hadde en herlig første 17. mai som student i Bergen, med champagnefrokost, toggang, koselig lunsj og sang i duskregn! Dessverre tok jeg ingen bilder, så dere får heller et blinkskudd sendt til meg av Elisabeth som svar på mine spørsmål om hva hun og Karianne foretok seg denne dagen. 

En tidlig lørdagsmorgen på vei til lesesalen. Det er nesten tropevarme ute, og tanker om at jeg måtte sitte å vansmekte inne på det samfunnsvitenskapelige fakultetet fikk meg nesten til å overse denne hilsenen. Bare nesten, da! 


Saftis som belønning etter vel overstått eksamen! 


Sortering av klær under flyttepakking. På dette stadiet i prosessen hadde jeg mest lyst til å gi opp, og bare donere begge haugene til Fretex.

Se det! Da var min oppsummering av mitt andre semester som student i Bergen by helt ferdig. I morgen er det to dager til jeg drar hjem for sommeren, må bare ... bli ferdig med alt mulig annet først. 

Snakkes! 


Vårsemesteret.

Siden jeg er selverklært mester i å gjøre andre ting når jeg egentlig burde gjort mye viktigere ting (som f.eks pakke), bestemte jeg meg nå for å vise dere litt bilder fra det siste semesteret som har gått. Jeee, toppblogger, liksom! Problemet er bare det at jeg ikke er spesielt flink til å huske på å ta bilder når jeg burde gjort det, og veldig flink til å ta bilder av ting jeg senere ikke skjønner en døyt av, eller ting som viser seg å være utrolig lite spennende. I slike tilfeller prøver jeg å late som om jeg er en spesielt fremsynt samtidskunster eller noe sånt, noe som ene og alene er grunnen til at jeg tar vare på disse merkelige bildene. Uansett! Her har dere noen av dem, med mine fantastiske kommentarer. Den dårligste oppsummeringen av seks måneder i bildeform noen sinne! Kos dere. 

En tidlig vintermorgen på vei til lesesalen. I det jeg tråkker morgentrøtt over Muséplass, legger jeg merke til at soloppgangen i dag er spesielt vakker, og bestemmer meg selvfølgelig for å forsøke å ta et bilde! Dessverre er kameraet på ipoden min ikke spesielt godt egnet til ... å ta bilder ... i det hele tatt. Så derfor ser hele greia mer eller mindre ut som et dårlig polaroidbilde. 


OMG! Snø i Hordagaten! Tror poenget her var at dette hvite teppet materialiserte seg ut av tomme lufta på mindre enn fem minutter. Eller noe sånt. 

Til og med de ellers så frekke duene fant det tryggest å søke tilflukt fra dette hvit fremmede. 



Jeg aner ikke hvorfor jeg mente dette var verdt å ta bilde av. 


Pensumbøkene mine. Jessda. 


Denne her, ja! Her kommer man hjem midt på natten etter en koselig kveld med middag med fine jenter, så får man ikke være alene på badet, engang?! Denne edderkoppen var så heldig at ingen av oss hadde hjerte til/turde å drepe den, så den levde lenge og godt inne i leiligheten vår. Nå har jeg ikke sett den på en stund, så kanskje den har tatt til vettet og spankulert ut i det fine været. 


Fine treet! 


Brevveggen. Takk til Elisabeth, Karianne, mamma, farmor, Marit, Stine, Kamilla, Guro og Trine <3 Har jeg glemt noen, gir jeg dere lov til å se gi meg stygge blikk neste gang vi møtes. 


Jada, det regner en del i Bergen. Her ser dere Trude som står og betrakter paraplyhavet inne på HF-biblioteket.


Men det er faktisk mye sol, også!


Jeg hadde besøk av Trine, og vi spiste altså frokost. (Sorry, Trine. Måtte bare!)

Studenter har også humor! Hvertfall nesten. Her på vei inn Studentsenteret. 


Jeg har spilt mange runder "Draw Something" med Eli. 


Jeg har deltatt på UKEN 12, og det var KEWLT med stor bokstaver!


Vi har også ganske kewle forelesere. Av og til. 

Edit: Oppdaget nå til min store glede at jeg faktisk har flere bilder enn det jeg først trodde. Lykke! I og med at jeg straks skal på jobb, har jeg dessverre ikke tid til å spamme dere med alle blinkskuddene akkurat nå. Ikke i kveld heller, for den saks skyld, da er det vel meningen at jeg skal fortsette med det ekstremt tunge arbeidet kjent som "flytting". Lover imidlertid at dere etterhvert skal få se resten av mesterverkene mine, som stort sett består av bilder tatt under en ekstremt lang og tråkig eksamenstid. 

Nå stikker jeg på jobb for å selge gardiner og sengetøy! 

Hva?

Det er ikke helt sant at jeg tilbringer de siste dagene før jeg drar hjem med kun venting og kopper med lunken te. Jeg leser, trener, jobber og puster, men klarer aldri å slappe helt og fullstendig av. Det er alltid noe som kverner rundt i hodet mitt bak pannen et sted, og det er til tider utrolig slitsomt. Faktisk. Denne mentale aktiviteten dreier sakte rundt temaer som hvordan-få-alle-tingene-mine-som-på-mystisk-vis-har blitt-tre-ganger-så-mange-siden-august til ny hybel, til hva jeg driver med til høsten. Sånn som det ser ut nå, kan jeg virkelig ende opp med hva som helst, noe som i seg selv ikke nødvendigvis er så ille. Det er bare det at jeg vil så mye, samtidig som jeg faktisk ikke har ubegrenset med tid! Jeg husker den dagen jeg ble ti år, og mamma fortalte at hun selv som tiåring hadde tenkt at "nå er det bare ti år til jeg blir tjue!". Selv tenkte jeg vel noe sånt som - "Bare ti år? Det er jo en hel evighet til!". Fem minutter senere vendte jeg helt sikkert tilbake til den altfor voksne boka jeg var iferd med å plukke fra hverandre, eller sprang ut for å leke kanin med de andre barna i nabolaget. Noe sånt. Poenget er bare det at ti år faktisk ikke er en evighet - de ti årene jogger forbi deg på et blunk, og plutselig sitter en og konstaterer smått lamslått og aldri så lite panisk at det kun er litt over to uker til denne sagnomsuste tjueårsdagen kommer veltende over deg med all sin kraft. 

Vil jeg egentlig dette? Og er det nå egentlig så forskjellig fra det å være "bare" nitten år, og føle at en har all verden med tid, stuet bort i bøtter og spann rundt omkring i landskapet? Det er vanskelig å si. Før en står midt oppe i det, lar det seg umulig gjøre å fastslå noe helt spesifikt om noe som helst, og da er disse små spekulasjonene mine av liten nytte. Som vanlig! Det er bare det, at jeg klarer ikke la være. Klarer bare ikke! Alltid skal det være noe som hveser og koker et sted bak pannen min, sånn at jeg ikke får sove, eller går hjemmefra uten både nøkler og mobiltelefon. 

Men, hei! Nå er jeg over i det smått melankolske sporet mitt igjen, og jeg vet ikke om jeg liker det noe videre. Ja, jeg venter på noe, og ja, jeg aner ikke hva dette noe er, men det trenger da virkelig ikke å gjennomsyre alt jeg foretar meg for tiden? Riktignok har jeg gjort det ganske klart at denne bloggen nok kommer til å tråkke opp noen nye spor fremover, men det betyr da ikke at den trenger å bli helt smånevrotisk og forvirret! Nei, virkelig ikke. Den som venter får se. 

Føler forøvrig at dette bildet tatt av verdens beste Karianne er en god illustrasjon på hvor både bloggen og jeg befinner meg for øyeblikket. Vimsende rundt et eller annet sted i Bergen by, med liten aning om vi kommer til å ende opp til slutt. Jenta som ser ut som om hun er iferd med å begynne å danse en slags ensom vals er meg, mens hun som gir fotografen dette skeptiske blikket, er ingen annen enn Elisabeth ( <3 ). 

Så det. Slik! Nå skal jeg ordne meg litt, før jeg stikker ned til Studentsenteret for å være med på promofotografering eller noe i den duren med koret. Etterpå lurer jeg på om jeg tør å stikke innom det nye kollektivet jeg skal hjelpe til med å rote og rydde i fra høsten av. 

Jeg venter.

Akkurat nå bare venter jeg. Er ikke sikker på hvem eller hva, men et eller annet er det som ligger i andre enden av all denne tankeaktiviteten min. Kanskje har det noe å gjøre med det at semesteret er over, og de aller fleste allerede har dratt hjem for sommeren (ja, det er nok helt sikkert noe sånt), men jeg blir likevel smågal av å gå rundt og drive å vente hele tiden. Akkurat nå, for eksempel, venter jeg på at brødskivene jeg glemte å ta opp fra fryseren før jeg dro på trening skal tine, sånn at jeg omsider får spist lunsj. Etter det må jeg vente enda mer, da på at det snart skal bli på tide å tusle ned til bussen for å dra på jobb. Poengløst. Ikke jobben, selvfølgelig, men det at jeg alltid driver med denne ... ventingen. 

Meh. I morgen er det uansett en uke til jeg drar hjem på sommerferie. Det blir uten tvil fett/deilig/avslappende/morsomt/fyllpåmerher. Gleder meg! Så utrolig masse. Noen ting forblir heldigvis ved det gamle, og ikke alle ting på ventes på. Heldigvis. 

Les mer i arkivet » August 2012 » Juli 2012 » Juni 2012
hits